| INFORMASJONS-FOLDER | VEDTEKTER | TIDLIGERE OPPSETTINGER | FOR STYRET | KONTAKT OSS |
 |
scenario |
1905 - EN FREDELIG SKILSMISSE
Den 7. juni 1905 møttes Stortinget til
krisemøte. Statsminister Christian Michelsen erklærte at regjeringen gikk av.
Stortingspresident Carl Berner svarte med en erklæring på vegne av Stortinget. Etter
navneopprop ga et enstemmig storting sin tilslutning til erklæringen. Der het det:
Da statsraadets samtlige medlemmer
har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt kongen har erklæret sig ude af stand til at
skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud
af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det i dag aftraadte statsraad til
indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i
overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer,
som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som
følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.
Sånn rev Norge seg løs fra unionen
med Sverige. I en bisetning. Men dette vedtaket betydde ikke slutten på dramatikken i
1905.
Unionen mellom Norge og Sverige ble
inngått i 1814. Det var en union Norge ble presset inn i. Etter at Norge var blitt revet
løs fra Danmark og overdratt til kongen av Sverige ved fredsslutingen i Kiel, ble det
reist et opprør mot svenskene. Opprøret resulterte i den norske grunnloven av 17. mai
1814. Sverige gikk til militært angrep for å sikre sitt bytte, og den norske staten
måtte akseptere en ny union. Men det var en
svært løs union. De to rikene skulle ha samme konge, og de skulle ha felles
utenriksstyre. Ikke noe særlig mer. Norge fikk fullt indre selvstyre i 1814. Formelt ble
unionen nærmere forankret i den såkalte Riksakten av 1815.
Fra rundt 1890 var det sterke
konflikter mellom de to unionspartnerne. I Norge gjorde det seg gjeldende en pågående
nasjonalisme anført av krefter i og rundt partiet Venstre. Venstre krevde et eget norsk
utenriksstyre, i første omgang egne norske konsuler. I Sverige blusset det opp en
høyreorientert nasjonalisme som ønsket å sette de kravstore nordmennene på plass og
markere svensk overhøyhet i unionen. Disse konfliktene førte til flere kriser i
1890-årene. Konfliktene ble desto krassere fordi den norske nasjonalismen var demokratisk
og venstreorientert, mens den svenske nasjonalismen var utpreget høyreorientert.
Noe som heller ikke hjalp på forholdet
mellom de to unionspartnerne, var at det vokste frem en sterk proteksjonisme i Sverige. I
1895 sa Riksdagen opp de såkalte Mellomrikslovene – et sett lover som i praksis
hadde gjort de to landene til et frihandelsområde. Etter 1895 mistet tilhengerne av
unionen de fleste argumentene av økonomisk art.
Etter 1895 begynte også både Norge og
Sverige med en betydelig militær opprustning. Det var vanskelig å tolke den som noe
annet enn en ren kapprustning mellom unionspartnerne. Mest åpenbart var det når Norge
fra 1900 moderniserte sine gamle festninger Fredriksten og Kongsvinger og samtidig bygde
ut en serie med sperrefort nær grensen. Disse såkalte grensefestningene var av gode
grunner provoserende mot unionspartneren.
Høsten 1904 var krisen akutt og
større enn noen gang. Representanter for de
to regjeringene hadde forhandlet i lang tid for endelig å løse konfliktene rundt
utenriksstyret, den såkalte konsulatsaken. Anført av statsminister Boström, klarte den
svenske regjeringen å provosere selv de varmeste unionstilhengerne i Norge med sin
holdning. Tidlig i 1905 så det ut til at unionen var ferdig. I februar og mars ble tonen
tilspisset. Den unionsvennlige norske statsminister Hagerup gikk av og ble erstattet av
Christian Michelsen i spissen for en reorganisert regjering. Nasjonalhelten Fridtjof
Nansen skrev en serie militante avisartikler om norsk nasjonal ære og om at det var
nødvendig å handle nå. I mai vedtok Stortinget en lov om konsulatvesenet som alle
regnet med at kong Oscar II ville nekte å sanksjonere. Sanksjonsnektelsen kom den 27.
mai. Det betydde full skjæring mellom konge og regjering – og mellom Sverige og
Norge.
Stortingets vedtak den 7. juni ble
oppfattet som revolusjonært i Sverige – ikke uten grunn. Svenske politikere og
svenske aviser reagerte voldsomt. Spørsmålet var hva svenskene ville gjøre.
Både Norge og Sverige satset på å
skaffe seg støtte blant stormaktene i Europa, gjennom propaganda og gjennom diplomatisk
påvirkning. Norge sendte Nansen til Storbritannia, og han bidro til at den britiske
opinionen var norgesvennlig. Sverige hadde tradisjonelt gode forbindelser med Tyskland, og
satset særlig på støtte der. Men ingen av stormaktene ønsket å involvere seg i en
krig i Skandinavia.
Den svenske Riksdagen møttes til
ekstraordinær sesjon og nedsatte en politisk tung spesialkomité, et ”särskilt
utskott”. Komiteen konkluderte med at Sverige i prinsippet kunne si seg villig til å
oppløse unionen. Men ikke på den måten Stortinget hadde gjort det 7. juni. Komiteen
forlangte at det skulle holdes folkeavstemning i Norge, og at det skulle forhandles om
betingelsene for en oppløsning. Den svenske
regjeringen kunne ikke akseptere komiteens konklusjoner og gikk av. En ny
samlingsregjering, ledet av den konservative Christian Lundeberg, ble utnevnt, og
Riksdagen vedtok spesialkomiteens forslag.
Den norske folkeavstemningen ble avholdt den 13. august. Klimaet rundt den var
slik at man mildt sagt måtte være tøff for å stemme mot Stortingets 7. juni-vedtak.
Resultatet var så overveldende at det minner sterkt om valg i land man helst ikke vil
sammenligne seg med: 368 208 stemte for oppløsning av unionen, 184 stemte mot. Kvinner hadde ikke stemmerett, men rundt 250 000 norske kvinner skrev under på et opprop som støttet Stortinget.
Norske og svenske forhandlere møttes i
Karlstad den 31. august. Forhandlingene var harde. Spesielt vanskelig var spørsmålet om
de såkalte grensefestningene. Svenskene forlangte at de skulle rives. I tillegg skulle
det være en demilitarisert sone på begge sider av grensen.
Mens politikerne forhandlet i Karlstad,
var situasjonen svært spent. Både Norge og Sverige begynte med militær mobilisering,
selv om de forsøkte å skjule det for hverandre. Både forhandlere og andre var forberedt
på at det kunne bryte ut krig når som helst. Men etter mye om og men endte
forhandlingene med en avtale, det såkalte Karlstadforliket.
I korthet var de viktigste punktene
følgende: Det skulle være en demilitarisert sone på begge sider av grensen mellom
rikene, helt opp til 61. breddegrad. Det betydde at de nybygde norske grensefestningene
måtte rives. Norge fikk dog lov til å beholde de historiske delene av festningsanleggene
på Fredriksten og Kongsvinger. Partene aksepterte å la fremtidige tvister mellom de to
land avgjøres av en internasjonal domstol.
De svenske flyttsamene ble garantert
rett til fortsatt reinbeite på den norske siden av grensen. Men enkelthetene i dette
punktet ble ikke avklart før senere.
Forliket var kontroversielt i Norge,
spesielt punktet om å rive grensefestningene. Motstanderne mente at det betydde å selge
ut nasjonens ære. Men det ble tilslutt godkjent av Stortinget med 101 mot 16 stemmer.
Riksdagen vedtok på sin side Karlstadforliket uten votering den 13. oktober. Med det var
alle hindre ryddet av veien for en formelt korrekt oppløsning av unionen mellom Norge og
Sverige. Den 16. oktober vedtok Riksdagen å anerkjenne Norge som selvstendig stat, og den
27. oktober ble Karlstadforliket endelig undertegnet. Samtidig frasa Oscar II seg
høytidelig Norges trone.
I Norge var det debatt om styreformen.
I en ny folkeavstemning 12. og 13. november stemte 259 563 for kongedømme og 69 264 for
republikk. Men da hadde flere prominente republikanere i Norge, blant dem Fridtjof Nansen
og Bjørnstjerne Bjørnson, oppfordret til å stemme for kongedømme av taktiske grunner.
Først og fremst for å skaffe seg støtte i Storbritannia. Den påtenkte norske kongen,
prins Carl av Danmark, var svigersønn av den britiske kongen. Han og hans familie kom til
Norge den 25. november. To dager senere avla han ed til den norske grunnloven og tok
navnet Haakon VII.
Hvorfor ble skilsmissen mellom Sverige
og Norge så fredelig? Det er flere grunner til det. Hovedpoenget er at moderate,
kompromissvennlige krefter på begge sider vant frem. I Sverige var det en viktig del av
opinionen som absolutt ikke ville ha noen krig med Norge. Det gjaldt arbeiderbevegelsen,
men det gjaldt også store deler av den liberale fløyen i svensk politikk. Andre viktige
grunner er at selve unionen var så løs, at stormaktene ikke var interessert i noen krig,
at det ikke var strid om territorier mellom de to landene, og at det ikke var noen store
problemer med nasjonale minoriteter. Dessuten var kongehusets holdning viktig. Den gamle
kong Oscar II var skuffet og bitter. Men han var også mye syk og tydelig sliten i 1905,
og han aksepterte å gi opp Norge uten sverdslag. Hans sønn, kronprins Gustaf, arbeidet
aktivt for en fredelig oppløsning av unionen.
Kunne det likevel ha blitt krig? Hvis
forhandlingene i Karlstad hadde brutt sammen, kunne det så avgjort det. Og hvordan ville
så den krigen gått?
Norge hadde rustet opp fra 1895, med
nybygde panserskip og grensefestninger. Men Sverige hadde også rustet opp, og den svenske
krigsmakten var overlegen den norske. Man kan tenke seg to sannsynlige scenarier.
En mulighet er at de norske styrkene
sånn noenlunde hadde greid å stanse det svenske angrepet, og at stormaktene hadde grepet
inn og diktert en fred.
En annen mulighet er at Sverige hadde
lyktes i en militær invasjon. Såpass overlegne var svenskene, at et slikt scenario er
realistisk. Svenske styrker kunne ha okkupert Kristiania og hele det sentrale
østlandsområdet relativt raskt.
Men spørsmålet er: Hva skulle de
gjøre videre? I Norge ville okkupantene i en slik situasjon neppe kunne finne særlig
mange villige kollaboratører. Norske styrker – regulære og gerilja – ville
kunne fortsette å kjempe med baser i uveisomme områder. Norge ville kort sagt kunne
blitt en hengemyr for svenskene.
I det hele tatt er det vanskelig å se
hva Sverige skulle kunne vinne på en krig. De aller fleste politikere og militære
skjønte det – også slike som i utgangspunktet var svært så aggressivt innstilt
mot Norge. Det er enda en grunn til at utgangen i 1905 ble så fredelig.
Av Øystein Sørensen, professor
i historie ved Universitetet i Oslo og
norsk prosjektleder for Prosjekt 1905.
Kilde: http://www.hf.uio.no/hi/prosjekter/Prosjekt1905/index.php